Han er en merkelig mann. Jeg klarer ikke helt å avgjøre om det meste er tullprat eller om han faktisk har kompetanse på feltet til å snakke så overbevisende som han gjør. En ting er sikkert; han mener mye om mye. Og jeg har ingen mulighet for å unnslippe strømmen av ord, så jeg sitter der tålmodig og nikker der det passer seg. Jeg fester meg ved avslutningen.

«Aldri, aldri – bli avhengig av noe eller noen! Bare se på meg, jeg er 75 år og har reist verden rundt. Bevar selvstendigheten deres, jenter.» Her har han kompetansen i hold.

Det er en fin leilighet. Spesielt stua er nydelig. Det er høyt under taket og fantastisk utsikt over byen. Det er bare det så synd at gulvet er dekka med skrot og skatter. Heller ikke her er jeg sikker på hva som er hva. Jeg teller fem kjevler på kjøkkenet, blir fortalt om en boks full av kniver, observerer titalls malerier og permer med forskningspapirer som går helt opp til taket. Jeg har aldri sett noe lignende, det hele minner om casene fra tv-programmet «ekstrem opprydning».

Kanskje blir man blind for egen avhengighet, tenker jeg mens jeg smyger meg inn døra, livredd for å velte kassene med skrot/skatter. Eller kanskje det er umulig å forbli uavhengig, man må bare velge begrensningene som er verdt det. 

Advertisements