Jeg blar meg bakover i arkivet. Det går mye lenger enn juli 2011. Over 200 innlegg ligger lagret som kladd her på bloggen. Noenganger må man bare sensurere seg selv. Av og til er det godt å bare få det ut – ved å skrive det ned.

Innleggene lagret som kladd er allikevel kanskje de beste. De mest utleverende, og de mest urimelige. Speiler følelser i øyeblikket – slik verden var for meg akkurat da. De er sårbare, viser meg så naken som jeg kan få blitt.

Leser fra år tilbake. Og innser at hele arkivet mitt viser meg at følelser i øyeblikket hele tiden forandrer seg. Det er en trygghet i det, i å vite at vennskapsbånd som har en liten krøll nå kan ordne seg og bli bunnsolide igjen. Gi det litt tid og det meste ordner seg. Det kommer nye forelskelser, nye opplevelser, nye i øyeblikket-følelser. Som fordrer utleverende, urimelige og sårbare innlegg. Kanskje de forbli som kladd, kanskje jeg er modig nok til å publisere dem.

Jeg var 17 år da jeg skrev mitt første blogginnlegg. Det var for det meste hverdagsoppdateringer, lange tekster som jeg trodde ingen fikk glede av å lese. Den første kommentaren fra en «ringrev» som beskrev språket mitt som godt og flytende brakte skrivegløden til en annen verden. Anerkjennelse gjør godt, spesielt fra en man ser opp til. Gjennom årene er det lett å se at refleksjonsnivået og skrivingen utviklet seg. Noen av innleggene fra de tidligere år er rågode, det er lite sensur ute og går. Kanskje legger man mer bånd på følelser i løpet av årene, eller kanskje formidler jeg dem ikke like sterkt som før. Jeg vet ikke.

Det jeg vet er at i de årene, så leste vi hverandre, vi heiet på hverandre og vi brydde oss. Og vi sa det høyt. Utviklingen min kom mye takket være tilbakemeldinger og ros over tekstene mine. Vi ble venner, vi ble kjent med hverandre på den lille bloggplatformen vår. Vi ga hverandre inspirasjon og vi formet hverandre. Det ga ikke bare gode tekster, men også en skriveglede jeg ikke i samme grad har opplevd siden.

Treningsblogger, matblogger, temablogger – det finnes mange som er gode, underholdende og tankevekkende. Allikevel savner jeg hverdagsbloggeren med det gode språket som bare lar meg flyte igjennom. De gode tekstene om de små tingene. Jeg vil lese, jeg vil heie – jeg vil bli inspirert og formet. Og da trenger jeg dere. Denne bloggen føles som en øde øy. Hvor er dere som jeg skal klappe på skuldra? Være med å forme og gi skriveglede? Dere er vanskelige å finne. 

Er DU (ja du som leser dette, det er deg jeg snakker til) en jeg kanskje kan klappe litt på skuldra? Eller vet DU om noen som fortjener en klapp? Så si det da vel. For da kan du bli sett og jeg bli sett og det trenger vi alle sammen. Og kanskje jeg legger ut et urimelig og utleverende og fantastisk og stygt innlegg fra arkivet på kjøpet. Som en liten bonus, mener jeg.

Advertisements