«Nå skal jeg klare det!» Sier hun med store, skinnende øyne.

«Klart du skal!» Svarer jeg og smiler tilbake.

Det hun skal klare, er et kvalifiseringskrav til et viktig mesterskap. Hun prøver, virkelig, men klarer det ikke. Det er ikke mye om å gjøre. Med litt bedre oppladning, eller litt bedre start, kanskje en liten justering av teknikk, så er hun der. Hun har det inne, ikkesant. Hun er der, må bare få det ut. Alt må klaffe. 

Hun er herlig, den jenta. Har et stort og smittende smil, er utadvent og deler av seg selv – selv om vi ikke kjenner hverandre så godt. Jeg tar imot. Smiler tilbake og tenker at jeg er heldig, heldig som får oppleve utøvere som henne. Offensiv og fin.

«Skal prøve å gi deg litt mer fight til høsten!» Sier jeg til 15-åringen som allerede er mye bedre enn jeg noensinne har vært. En smule eplekjekt. Og plutselig ble mine egne treningsplaner tjue ganger så forpliktende – for nå er det sagt høyt.

Advertisements