På tide å ta et lite oppgjør med seg selv. Det blir av det ærlige slaget. Treninga det året her har vært elendig. På høsten klarte jeg ikke å opprettholde det gode grunnlaget som ble lagt sist sommer. Det er det flere grunner til.

1. Etter en treningssommer der alt var nøye planlagt og gjennomført – var det veldig godt med en pause fra alt som heter struktur. Litt for godt.

2. På høsten tok jeg 15 ekstra studiepoeng i tillegg til å starte på en master. Var redd for å kjede meg, kan ikke si jeg gjorde det. Derimot stressa jeg mer enn normalt og gikk rundt og tenkte på alt jeg ikke fikk lest. Karaktermessig gikk det helt fint, men trening ble altfor ofte utkonkurrert til fordel for lesesalen.

Gjennomsnittlig treningstimer per uke i høst lå på 4t og 30 minutter. Det er latterlig lite, kanskje mitt laveste timetall noensinne.

Vinter/vår

Ett stikkord: SYKDOM! Feber, vondt i halsen, sliten, slapp, lei! Det skal likevel nevnes fem gode treningsuker med gjennomsnittlig 8 timer trening. Så ble jeg syk igjen – men heldigvis reddet et godt nok grunnlag et fornøyelig konkurranseresultat. Nøt godt av formtoppingsfasen og følte meg fantastisk i en uke etterpå.

Resten av våren har vært preget av små-skader og sykdom. En uke syk, en uke opptrening, en uke trening og syk igjen. Da jeg tok den sedvanlige vårturen min  var det bare å innse det; formen er kritisk dårlig. Og det har blitt skummelt enkelt å plassere rumpa i sofaen og bli der. Samtidig er jeg dritt lei av å tenke tilbake på tidligere «storhetstider» – den gang jeg var i form. Jeg vil dit igjen, jeg. Kjenne lettheten, føle meg sterk i kroppen, prestere. Heldigvis er ikke det en umulig oppgave.

 

Advertisements