Har gleda meg siden august. Eller nei, har gleda meg siden den gangen jeg selv skulle være med, men glemte påmeldingsfristen og lå på senga og grein sinte tårer over hvor dum i hodet man kunne være, tenk å glemme påmeldingsfristen til sitt livs konkurranse. Gråt i røde bukser og nå er det faktisk fire år siden, så i teorien har jeg gleda meg i litt over fire år.

Er passe gira da. På plass tidlig en lørdagsmorgen og bare nyter. Studerer teknikk og prestasjon, fascineres. Timene går. For en jævla fantastisk sport dette er. Hjertet er med.

Hvis formiddagen er apéritif, er kvelden hovedrett med dessert og fest til langt over midnatt. Eller kriblemodus og gåsehud i taket om du vil. Det er åpningstale, vi står tett i tett, og kanskje er dette med på å legge stemningen, jeg står der med hjertet utenpå og kjenner at dette er så mye mer enn sport, det er samhørighet, det er varme, det er oss mennesker på det beste. Han formidler det så godt, jeg er sikker på at alle står der og kjenner på det samme, kjenner på kjærligheten til sporten og kjærligheten til han som var, men som ikke er, men som allikevel alltid vil fortsette å være. Og vi elsker han for det.

Hele hallen reiser seg. Sitrer av forventning. Vi har venta på dette. Fyller hallen med lyd, vi heier han fram, maser, jager, støtter. Han vinner overlegent, det er en fantastisk idrettsprestasjon vi er vitne til, og vi vet det. Klapper og klapper, applausen bare fortsetter og fortsetter. Han feirer på samme måte, hyller han som var, men som ikke er, men som alltid vil være. Og vi elsker han for det. Så da klapper vi litt til, med tårer i øya og smil rundt munnen. Dette lever jeg lenge på.

Advertisements