Så står jeg der og vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg vet bare at jeg burde si noe. Man burde si noe lurt, noe trøstende, noe som viser medfølelse og empati. Det burde man da man kjenner noen som kjenner en som har gått bort.

Så er det så vanskelig å finne ordene, de bare kommer ikke, jeg ender opp med en kommentar om at det var ufattelig og et sjokk. «Ja,» sier han. «Jeg vet ikke hva jeg skal si jeg», fortsetter jeg. «Ikke jeg heller.» Så står vi der begge to og vet ikke helt hva vi skal si. Står der på kanten og kjenner at tross manglende ord er vi et lite fellesskap, kjenner at vi deler minner, deler sorg. Og jeg tror det hjelper.

Reklamer