«Har du gjort det?» Han stopper i fortellingen sin og ser spørrende på meg.

«Ja.» Svarer uttrykksløst og lite meddelende.

«Men.. Fortell?»

«Det var helt okei. Kaldt.»

Et par måneder tidligere. Vi sitter på to trestoler, jeg lener meg fram, ivrig, vil være så nær jeg bare kan. «Har du gjort det?» Han stopper i fortellingen sin og ser spørrende på meg. «Ja! Mens jeg gikk på videregående. Det var en morsom erfaring, jeg er glad jeg har gjort det, men det var ikke veldig behagelig akkurat.» Han hever det ene øyenbrynet og sier: «men.. det har seg nemlig sånn at man kan forme snø.» Jeg himler indignert med øynene, men smiler litt fordiom. «Vet jeg vel. Men det var kaldt.»

Tenker på det han så fint uttrykte idet han satte seg ned ved frokost-lunsjbordet vårt. Viktigheten ved å bygge hverandre opp. Å gjøre noe fint for hverandre. Bry seg om, være der. Vel og bra det. For all del. Det er bare det at det faller litt sammen da jeg gang på gang gjentar meg selv og det er like nytt for han hver eneste gang.

«Jævla kaldt egentlig.»

Advertisements