Det beste med å være så sliten som jeg er nå er at jeg vet det går over. Det er trygghet i den vissheten.
Tenker på hun som ikke har den og kan ikke forestille meg hvordan det er. Møte mørke, mørke, mørke.
Finner ro med musikk og det som er dumt blir gradvis litt mindre dumt. Kjenner at klumpen løser seg opp istedetfor å bygge seg stor og uoverkommelig.
Åhh, du, min kjære fine bestevenninne. Om jeg bare kunne stryke deg over håret og knipse deg frisk. Om jeg bare kunne.
neverendingcircles 